Alene skal man jo også være.

Henda i været og den gode gamle marxistiske tradisjonen sjølkritikk;

Jeg blir litt vel mye kjæreste noen ganger. Jeg kan stenge meg inne i tosomhet og helt glemme å være meg selv helt på egenhånd. Jeg glemmer tilogmed hvor godt jeg liker å være hjemme alene.

Jeg tror jeg skal prøve å være litt mer alene fremover, sende kjæreste ut i skogen kanskje. Eller bare gå ut selv om noen sitter i sofaen og ser Farscape. Ja, det skal jeg sannelig.

Det var en lørdagsettermiddag for ikke så lenge siden, kanskje tillogmed det var igår, at en bygutt og en noe mindre byjente forlot den

sommerhete byen på jakt etter eventyr.

De gikk og de gikk og jenta begynte nesten å gi opp håpet om å finne noe eventyr. Men så, helt plutselig, dukket det opp en...

Grusvei! Og alle vet jo at grusveier er magiske, og veldig sjeldne, særlig i byen. Ihvertfall visste jenta det. Gutten skjønte nok ikke helt hvor magisk dette var, men det var ikke hans feil, har man ikke vokst opp på landet kan mann jo heller ikke vite at alle eventyr begynner med en grusvei.

Etter litt sjekking av kart og sånt, (for det måtte til, mente gutten) bar det inn i skogen. Jenta gikk først, for hun var treigest, og alle gode speidere (og gutten var en god speider) vet jo at man må vente på de som har små føtter.

=Fortsettelse følger=