Arbeidsmoral og andre bedritne opplegg

Influensaen vil ikke helt slippe taket kjenner jeg. For tredje dag på rad våkner jeg med hodepine, og formen holder seg på skranten pluss som den har gjort den siste uka. Men går på jobb gjør jeg selvfølgelig. For det kan jeg jo. Klarer å stå oppreist, klarer å passe barn. Har det ikke gøy, men det er okei. Som man før har observert, blir alle syke når en er syk. Ikke barna selvfølgelig, men voksne. Så må man ta inn vikar. Og selv om vikar er flink, er han gutt, og en av jentene våre tørr ikke å gå på do med gutter, og når det er to gutter og meg, antar jeg at hun tisser på seg mens jeg er på pause. Og vi er tom for enganshansker. Dessuten må jo noen gjøre de tingene styreren vanligvis gjør. Og den ene svensken har lagt igjen røyken sin hjemme idag og er skitsur. Sukk.

It's funny beacuse it's sad

Når alt annet feiler, er det på tide å prøvce seg på ironisk distanse:

Torbjørn Rød Isaksen sitter og sparrer men Audun Lysbakken, sant eller ikke sant, hvem bryr seg, retorikken er viktigst, de kjappe komentarene uten noe innhold sitter best hos folk flest. Haha.

Clemet og Marsdal sitter og er skjønt enige om hvorfor "vanlige" folk ikke stemmer mer. Haha! På morgenen dagen derpå sitter tre norske toppolitikere fra de rødgrønne og snakker jovialt sammen, selv om alle vet at Arbeiderpartiet har tappa de to andre partiene for velgere og prinsipper, men vunnet har vi alle sammen. Ja, nå har bi redda velferdstaten dere Haha! Jeg ler så tårene spretter og jeg blir tvunget til å ligge rullende på gulvet. Eller roflmao som det visst heter på fagspråket.