Jeg vil egentlig lese nok en Jane Austen roman, sitte rett i ryggen på bussen og være romantisk. Det viser seg dessverre at det finnes bare fem romaner fra damen. Så står jeg der, har fem minutter på å finne en bok. Lar blikket streife hyllene; Olav Duun. Hm. Er ikke særlig begeistra for sjangeren norske klassikere. Traust og traurig, så ender man opp med å nilese seg gjennom elendigheten bare fordi det er en klasikker. Nei takk, du. Fire minutter. Saabye Christensen kanskje. Hørt mye fint om han. Jasåmen! Neisåmen, orker ikke flere oppveksthistorier fra en 68ermann. Tre minutter. Sigrid Undset. Får pustebesvær ved tanken, hvorfor klarer jeg ikke å huske en eneste forfatter som jeg faktisk har lyst til å lese? Emily Brönte. Ikke i hylla. Må gå, er allerede sent ute, ender opp med første del av Juvikfolke, fordi jeg trenger å lese mer nynorsk. Aldri et godt utgangspunkt for bokvalg. Gir boka til biblotekaren, får et anerkjennende smil i det hun ser hva jeg skal låne. Jeg smiler høflig tilbake mens jeg tenker at jeg aldri kommer til å lese den ferdig. Gruer meg litt til å begynne å lese.
Så feil kan man ta. Boka blir slukt på ei uke. Hver setning tar pusten fra meg. Får hjemlengsel som river i magen. Menneskelengsel som setter seg godt bak øyeeplene. Jeg sitter med lutet rygg, gråtkvalt og euforisk. Snakker breiere. Blir hoppende glad hver gang en eller annen forarget kaller en annen "fåni".
Jeg liker ikke å ta feil. Men denne gangen er det greit.
2 kommentarer:
Noen ganger er det en grunn til at norsk lærere anbefaller bøker. Det er ikke bare fordi du får det på eksamen....
Kan virke sånn. Superpraktisk at den anerkjennelsen kommer 5 år etter at jeg kunne brukt den til noe fornuftig...
Legg inn en kommentar